I en rekke blogginnlegg til Vampus kan man lese hennes kritikk av såvel Cuba som Venezuela fordi de er såkalte venstreorienterte regimer og at høyrekreftene i landet ikke har særlig gode kår. Dette kaller jeg å ”hive kampestein på glasshus”, for hun kan sikkert ha rett i at menneskerettighetene og de demokratiske rettighetene i disse landene er noe dårlig. Men hun mangler å i det hele tatt prøve å være objektiv. Det er mange land som er høyreorienterte og er meget gode ”venner” av USA som Vampus burde ta seg bryet verdt å skrive om. Det er nok å nevne Columbia og Saudi-Arabia.
På hjemmsiden til blant annet flyktingehjelpen.no kan man lese ”Konfliktlinjene i Colombia går mellom hæren og paramilitære grupper på den ene siden, og flere geriljaorganisasjoner på den andre. Begge sider har begått store overgrep mot sivile, men flest overgrep er begått av høyreorienterte, paramilitære grupper med nære forbindelser til hæren.” Samtidig uttrykker Amnesti International stor bekymring for menneskerettighetene i Saudi Arabia, hvor man kan les om en mengde brudd på meneskerettighetene. Det finnes også andre land med høyreorienterte regjeringer som man har god grunn til å kritisere, men som Vampus og flere andre blåbloggere velger å overse fullstendig. Andre land som kan nevnes er Burma, Mexico, USA osv.
Mener Vampus at tilstanden i disse landene er så mye bedre fordi de har høyreorienterte regimer, demokratiske eller ikke? Dette tviler jeg på at Vampus vil påstå, så jeg anbefaler hun å lese menneskerettighetsrapportene fra de landen jeg har nevnt. Det finnes mange andre land som er like ille med samme politiske orientering som Mexico, Colombia og Burma. Derfor mener jeg at Vampus bedriver steinkasting på glasshus, når hun kritiserer Cuba og Venezuela. Ikke dermed sagt at jeg er veldig begeistret for politikken som føres i disse landene, heller tvert imot. Det jeg etterlyser er mer objektivitet. Men Vampus har tydeligvis ambisjoner om være opinionsdannende, men der tror jeg hun forregner seg kraftig. Om hun har aldri så mange treff på bloggen sin, er antallet som leser bloggen forsvinnende liten i forhold til antall velgere.
Videre kan man avslutningsvis lure på hvorfor hun i begynnelsen av fjoråret gikk stå sterkt ut for å forsvare ytringsfriheten med publiseringen av disse tegningene av Muhammed i forskjellige situasjoner. Greit nok. Mange har sikkert grunn til å mene at dette var riktig. Men da burde hun være mer konsekvent å ikke skrive på overskriften på bloggen sin følgende: "Pøh, ytringsfrihet i kommentarfelt er oppskrytt. Grunnen for å ha egen blogg er da for ha sitt eget lille diktatur. Hvor ytringsfriheten strekker seg så langt som man selv synes er greit."
Hva hun skrev tidligere husker jeg ikke, men denne teksten er klart ny, og jeg mener at hun tidligere skrev noe i overskriften om ytringsfrihet opp og ned i mente. En klar motsetning mot det som står skrevet i dag. Ikk nok med at hun sitter i glasshus, hun er en hykler også. Derfor bør hun umiddelbart egentlig legge ned bloggen sin.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
9 comments:
En junta er pr. definisjon en "høyreorientert regjering". Den er aldri venstreorientert. Samt at det er en kjent sak at den er høyreorientert.
Hva med Columbia og Mexico som har høyreorienterte regimer, men menneskerettighetene er noe tvilsomme. Det nevnes ikke. Hvorfor? Man hiver stein på glasshus.
Men samtidig mener jo Vampus at Venezuela er så forferdelig. Det er i verste fall ikke verre enn Colombia og Mexico, helst faktisk bedre.
Avicena i Loddefjord: At regjeringen i Mexico forsøker å slå ned på en av de jævligste geriljagruppene i verden, det kommunistiske FARC, har jeg faktisk ikke noe problemer med. De har forsøkt å gi amnesti og gå i dialog med både de para-militære styrkene og de ulike venstreorinterte geriljagruppene - som begge bedriver drit og faenskap i landet. Det synes jeg faktisk er BRA.
Hvor i alle dager har du det fra at "junta" er høyreorientert? Kommer av det spanske ordet "juntos" som betyr "sammen".
Og om jeg mener at USA, med et høyreorientert styre, er bedre en Cuba, Venezuela, etc? JA. Hver dag. Hele tiden. Alltid.
Hykler? Legge ned bloggen min? Fordi en feig, disorientert, anonym tulling fra Loddefjord mener det? Som åpenbart ikke en gang kan lese, i og med at han ikke får med seg hvor sitatet øverst i bloggen er hentet fra?
HA ha ha ha ha. Sikkert.
Ja, "junta" kommer fra spansk, og betyr "sammen". Men finnes det sosialistiske "juntaer" noe sted. Njet! En junta er alltid høyreorientert av en eller annen art.
Venezuela er det ca. 180 000 flyktninger fra andre land, mens det i Colombia er kun 200 individer. Dessuten er det mellom 170 000 og 366 000 internt fordrevne flyktninger i Colombia, mens det i Venezuela er null. Vider bør du kanskje lese det som står i linkene på mitt innlegg, der du kan se tallene for hele Latinamerika. Når det gjelder Burma så er det 540 000 internt fordrevne flyktninger, mens fremdeles er det null i Venezuela.
Også har vi Gautemala som faktisk har gått forbi Brasil når det gjelder forskjeller mellom rike og fattige. Mener du at det er så mye bedre i de landene jeg har nevnt fordi de har en konservativ / høyreorientert regjering enn Venezuela særlig?. Men selvfølgelig kan Cuba diskuteres, men det er neppe verre enn Colombia, Mexico, Gautemala, Burma og en rekke andre land. Din kritikk av Venezuela særlig er til de grader ideologisk, ikke utfra de faktisk forhold. Du er med andre ord lite objektiv.
En som føler for å forsvare et land hvis president styrer på dekret har vel mistet all troverdighet på kritikk av faktiske forhold og idiotiske regjeringer. Punktum.
Jeg sier ikke at Chavez er en bra mann. Men jeg føler at all den kritikken som er kommet mot han er ikke for det han gjør, men fordi han er sosialdemokrat eller sosialist. Det finnes nok av presidenter i relativt demokratiske land som styrer via meget tvilsomme metoder. Blant disse landene har vi Colombia, Mexico, antagelig Gautemala i Latinamerika. Også har vi høyreorienterte diktaturer som Burma, Saudi Arabia og en rekke andre land. Denne fokusen på to eller tre land i verden, finner jeg meget underlig frk. Norby Lunde. Derfor burde du i det minste spre deg litt. Du kan ikke kritisere Venezuela, og la være å kritisere Colombia, Gautemala, eller andre land fordi de har den rette regjeringen etter ditt syn, selvom landet styres etter tvilsomme metoder. Det skjer visst nok mye positivt for folk flest i Venezuela, selv om Chavez burde vært avsatt. Det er ikke slik en norsk nettside som beskjefter seg kun med å slenge drit om Venezuela. Sannheten om Venezuela er bare i Venezuela, så kanskje du burde reise dit, snakk med folk.
Med andre ord, kritikken mot Venezuela prøver man å fremstille objektiv og faktisk, men den har klare og uten tvil ideologske undertoner. Da blir det faktisk en slag løgn.
Situasjonen i dag og den i mellomkrigstiden er like på ett punkt: det borgerlige samfunns store problemer med å ta inn over seg trusler. Det stikker dypt, for å gjøre det betyr å revurdere oppfatningen av det som er rammen rundt våre liv.
Det er kun ved å gå inn i de konkrete tilfellene at man kan forstå hva det handler om. Millioner av amerikanerne gjorde en slik erfaring 9/11. Vi trenger ingen bombe på T-banen i Oslo for å gjøre det samme. Det er nok å se på TV-skjermen og ta inn over seg budskapet.
Jeg fikk en slik opplevelse under Panorama-programmet om drapet på Aleksandr Litvinenko igår. Det varte en halv time, og var mer enn nok til å overbevise.
Det ble ikke gjort ett forsøk på å drepe Litvinenko, men tre, og alle tre sto eks-FSB agentene Andrej Lugovoj og Dmitrij Kovtun for. Hvis man ikke hadde funnet ut at våpenet som ble brukt var polonium 210, ville aldri dette blitt avslørt. Dosen Litvinenko fikk skulle ha drept ham momentant, da ville man aldri rukket å stille riktig diagnose. Men han var seig og levde i to uker, det ga etterforskerne tid til å komme på sporet, og da ble våpenet vendt mot gjerningsmennene. Et radioaktivt våpen er som å følge et spor i snøen, som en ekspert sa.
Første forsøk ble gjort i midten av oktober, da Lugovoj fløy til London og bodde på Park Lane Hotel. Her ble det funnet spor av polonium 210 på rommet hans. Også da møtte han Litvinenko, men drapsforsøket mislyktes. Neste forsøk var 25. oktober. Også denne gang "sølte" Lugovoj polonium over alt hvor han gikk og bodde. Tredje forsøk var 1. november, samme dag som Chelsea skulle spille en viktig kamp. Litvinenko møtte dem i baren på Millenium Hotel. De andre drakk alkohol, Litvinenko drakk te, som sto ferdig da han kom. Man har kunnet følge den forurensede koppen og hvordan den spredte radioaktivitet til alt den senere kom i kontakt med, en rekke servitører, kjøkkenpersonale osv.
Andrej Lugovoj er eks-FSB/KGB-agent, og ble mangemillionær på få år. Det blir også sagt i filmen at FSB/KGB idag fungerer som en pengemaskin, til personlig berikelse for de ansatte og folk i systemet. Man tar sogar på seg oppdrag, men selvfølgelig ikke for hvem som helst. Russland er den største produsenten av polonium, og ingen kan få tak i de mengder det her er snakk om uten at myndighetene er involvert.
KGB har lang erfaring med gift. Helt fra 1920-tallet. Putins egen livvakt, kalt "Skyggenes konge", ble drept med polonium, på samme måte som Litvinenko. Han ble innkalt til et møte i innenriksdepartementet og fikk servert te.
Samme dag som Litvinenko døde, traff han den mystiske italieneren Mario Scaramello på en sushi-bar. Det var ikke første gang de møttes. Scaramello hadde med seg en liste over folk russerne ville rydde av veien. På den sto Anna Politkovskaja. Hun var allerede død. Litvinenkos navn sto også der. Hvilken rolle Scaramello spilte er umulig å si. Han hevder at Litvinenko skulle til å offentliggjøre at statsminister i Italia og tidligere leder av EU-kommisjonen Romano Prodi har vært kontaktmann for KGB.
Det interessante i denne sammenheng er at det ikke ble funnet spor av polonium på de stolene hvor Litvinenko/Scaramello satt. Men det ble funnet radioaktivitet ved det bordet i sushi-baren hvor Litvinenko tidligere hadde møtt Lugovoj og Kovtun.
- Han følte seg så trygg i London, sier Litvinenkos enke.
Det ville vi også gjort. Hensikten var å drepe. Litvinenko skulle dø en smertefull død. Det skulle spre skrekk og usikkerhet. Men avsenderen skulle ikke bli avslørt. Det var en stygg strek i regningen. Uten at det har utløst noen panikk i Moskva.
Svak og ydmyk
Metodene har allerede begynt å virke. "Man" er forsiktig med å kritisere russerne åpenlyst. I Søndagavisen på NRK skulle en forsker fra FFI forsvare rapporten som utpeker Russland som en ny sikkerhetstrussel mot Norge. Han var ytterst forsiktig. Snakket i konjunktiv. Ikke om at det er metodene man benytter og konfliktene mellom Norge og Russland om energiressurser som til sammen signaliserer fare.
Helge Blakkisrud fra NUPI skulle liksom representere fagkunnskapen. Det gjelder nå å forklare Russlands nye aggressive linje. Den forklares med at Russland angivelig ble ydmyket på 90-tallet, da NATO utvidet østover og Russland mistet sin supermaktstatus. Ikke ett ord om at det samme Russland førte to brutale, morderiske kriger mot et lite folk nord for Kaukasus. Det var ikke spesielt "svakt" vel? Men det offisielle Norge har aldri likt å snakke om Tsjetsjenia, slik man heller ikke har ønsket å ta inn over seg Serbias omfavnelse av det samme barbariet. Det er snarere så man har forståelse for det slaviske offer.
Samme metoder
Men det finnes andre krefter som benytter de samme metoder som russerne. Både Syria og islamistene har sansen for det ultimate skremselet: mordet. Derfor er drapet på Theo van Gogh noe langt mer enn drapet på en rebell. Det er et angrep på demokratiet og ytringsfriheten. De som benytter slike metoder avleser hvordan samfunnet reagerer. De lever på frykt.
Denne frykten kan allerede avleses i Norge, vi bare later som vi ikke ser det. Nye landsmenn har i lang tid vært forsiktig med hva de sier og gjør offentlig. Men også norske offentlige personer trår varsomt. En Midtøsten-forsker uttalte seg nylig om de siste bilbombene nord for Beirut, i et kristent område, dagen før toårsdagen for drapet på Rafik Hariri. NRK-reporteren spurte vedkommende om det ikke var påfallende at nærmest samtlige attentater er mot anti-syriske personer. "Jo." Hun dro på det. "Det er nok en mistanke, men ingen vet sikkert." Heller ikke etter drapet på Hariri var det blitt funnet avgjørende bevis, hevdet vedkommende. Den opperksomme lytter/leser har fått med seg at vedkommende har slekt og familie i Libanon. Ingen vil si offentlig at det binder deres tunge, men tanken burde kanskje streife reportere.
Når frykten blir konkret, blir den annerledes. Vi kjenner den bare via stedfortreder, som noe vi kan hisse oss opp over.
At folk ikke kan si hva de mener, bevisst og ubevisst, er lite rapportert. Men det vil i stigende grad prege våre "forbindelser". Hvordan skal journalister håndtere dette i møte med sine kilder? Vil en redaktør tenke at vel kan vedkommende språket i opprinnelseslandet, man kanskje er det også hensyn til slekt som vil spille inn hvis saken er følsom?
Trusselkultur går idag hånd i hånd med korrupsjon. I den forstand er fusjonen mellom Hydro og Statoil usunn. Når makten blir stor nok, er det ingen som tør motsi den. Det er et enkelt og innlysende faktum. Det samme gjelder fusjonen Media Norge. At det er usunt at Schibsted eier Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende burde være helt opplagt.
Folk er ikke dumme. Man trenger ikke si så mye når man har så stor makt. Journalister vet å tilpasse seg.
VG-journalist Hanne Skartveit skrev fredag indignert om Carl I. Hagen og Se og Hør. Det er typisk norsk å blåse disse tingene opp og så konkludere med at vi har Jagland og det trygge Norge. Det gjør også Skartveit, utrolig nok. Hun blir varm ved å tenke på det solide oljebyråkratiet vi har som forvalter milliarder uten å blunke. Virkelig? Er det slik virkeligheten er?
Det samme ville man sikkert sagt om Olav Fjell før Iran-saken ble rullet opp. Det var først da amerikanerne kom med sin kjennelse og bot, at Statoil innrømmet at også toppsjefen hadde vært informert. Til det siste insisterte Fjell på at han ikke hadde gjort noe galt, og selskapet lot som ingenting. Også i Sintef Petroleum satt det langt inne å få rullet opp korrupsjonen. I begge tilfellene gjaldt det Iran.
Motstand
Hvorfor er det slik motvilje og motstand mot å erkjenne trusler og korrupsjon? Fordi det rokker ved vårt selvbilde. Nordmenn har et bilde av seg selv som rene og uskyldige. Mye tyder på at det er blitt noe man bruker for å forsvare seg selv, og noe man bruker markedsmesssig: Det bygger opp merkevaren Norge. I gamle dager ville man kalt det dobbeltmoral.
Man vikler seg inn i løgner og misforståelser: Man kan være politisk "korrupt": En ensidig omfavning av palestinerne som ofre samtidig som man overøser dem med penger, kan gi mange merkelige bivirkninger. Man kan bli angrepet for noe man ikke forstår hva er. For er ikke vi de ultimate gode? Olof Palme var den ultimate gode, men ble likevel drept. Det var og er uforståelig for det offisielle Sverige. Man leter etter en Oswald.
Det vi vet er at Statoil og Sintef Petroleum har vært villig til å legge penger på bordet til et korrupt, messiansk-religiøst regime som har vært involvert i terror, undertrykker sine egne og truer nabostater med utslettelse. Pengene gikk i Statoils tilfelle til personer helt i maktens sentrum: Rafsanjanis sønn. Faren deltar overalt hvor det treffes viktige beslutninger. Da Bashar Assad kom på besøk i helgen, var det tre-fire han skulle treffe, og blant dem er Rafsanjani. Han var leder da regimet likviderte motstandere i 90-årene, blant dem flere av Irans ledende kulturpersonligheter.
I norsk politisk journalistikk og historieskrivning har man et behov for å utpeke noen som moderate. Det er nærmest en rolle noen får tildelt. Så har man noen man kan snakke med. I Iran er det Rafsanjani. I dagens Russland er det forsvarsminister Sergej Ivanov. NRKs Moskva-korrespondent forklarte det med at han kunne svensk. Det manglet bare at han også spiste med kniv og gaffel.
Det sies nå at det foregår en maktkamp i Kreml om hvem som skal overta etter Putin. Hvem disse maktmenneskene er, får man aldri høre. Det er allltid for å forsvare en Ivanov eller Medvedev.
Norske journalister fungerer som leverandører av røyktepper og bortforklaringer som gjør mordere og tyranner til moderate.
Har man tenkt noe over hva det vil si å virkelig ta parti for Anna Politkovskaja? Det begynner her og nå med arbeidet man gjør.
Årets sikkerhetspolitiske konferanse i München bød på en kalddusj fra Putin og et isbad fra Irans sjefforhandler Larijani. Putins konfrontatoriske linje var ikke tilfeldig; her var poenget at Russland er en stormakt med økonomiske og militære ressurser til å kreve mer innflytelse i verden. Også Iran krever regional stor-maktsstatus med kjernevåpen som strategi. Realpolitikken lever i verste velgående - et poeng å merke seg for naive nordmenn.
Den viktigste erfaringen fra konferansen er at NATO og vestlige land står for verdier som i stadig høyere grad trues, både av gammeldags autoritær realpolitikk og regimer med motsatte verdier av våre. Skillet mellom det autoritære og det demokratiske er blitt mer tydelig, noe tonen i innleggene bekrefter:
Putin var aggressiv i sine svar: "Journalister som myrdes? Si meg, er det ikke i Irak de fleste av dem blir drept?" - "NGOer i Russland? De er betalt av visse andre land for å blande seg inn i våre indre anliggender", osv. Begrepene fra den gamle og tradisjonelle realpolitikken hvor den som har militærmakt, har all makt, sto i grell kontrast til den pluralisme som nå preger det europeiske politiske rom. Det samme ekko fra fortiden var tydelig i Larijanis tale, som var skremmende på alle punkter. Larijani sa fra om at han ikke ville svare på spørsmål om Holocaust-fornektelse, "det er noe historikerne kan holde på å diskutere". På mitt spørsmål om "demokratiet" i Iran tillater ytringsfrihet, var svaret at holocaustfornektelse er et eksempel på førstnevnte.
Stormaktspolitikken gjør seg gjeldende på nytt, i form av klassisk realpolitikk. Den er basert på en enkel og rasjonell analyse av militær- og energipolitisk makt. Både Russland, Kina og Iran krever innflytelse ut fra dette perspektivet; de er rike nok til å ruste militært og de har energimakt over kjøpere. Irans anriking av uran må sees i lys av en slik maktanalyse, kjernevåpen er rasjonelt sett en vei til stormaktsstatus og vil føre landet inn i førstedivisjonen av stater.
Den politiske utviklingen åpner for ubehagelige perspektiver for vestlige demokratier:
En, den nye sikkerhetspolitikken dreier seg mer og mer om verdier; dvs. om demokratisk mangfold kontra stater med demokrati bare i navnet.
To, Europa, USA og andre land med liberalt demokrati er stilt overfor stormakter som har stadig mer makt. I tillegg til Russland er Kina på rask vei oppover, og ruster opp militært i ekstremt tempo. Disse to land krever innflytelse i et system Putin kaller multipolært - en stormaktsbalanse hvor vestlige land bare er en pol.
Problematikken ligger i at Europa, med EU som den antatte motpol til stormaktspolitikken, satser på helt andre maktmidler. Europa har ikke noen forståelse for bruken av militærmakt utover fredsbevarende operasjoner – ikke som avskrekking eller med tanke på en konfrontasjon. I all hovedsak fører Europa stadig en politikk som handler om verdier, og baserer seg på integrasjon, attraksjonsmakt og globalisering. Den øvrige verden beveger imidlertid mot stormaktsrivalisering, og Europas myke linje kan vise seg å være lite egnet til å møte realpolitiske utfordringer som melder seg:
Dersom EU/NATO skal vinne frem med sitt verdisystem, blir det muligens gjennom mye mer hard makt enn vi hadde tenkt oss. Fredelig konfliktløsning, som kjennetegner demokratier, kan muligens ikke bare fremmes gjennom fredelige midler.
Mitt spørsmål er da om det finnes politisk vilje i våre land til å handle i tide.
Muhammed Ali! Kan du være litt mer konkret?
Det skulle vært begrensninger på antall linjer man kan skrive, men det forhindrer ikke å være litt mer konkret.
Jeg ba Muhammed Ali være mer konkret og jeg ber Gustavsson også være mer konkret og holde seg til saken, og avstå fra å klippe og lime fra utenlandske nettsider, så sant det ikke er meget korte sitater.
Post a Comment